“Si engjell! Keshtu ishte ajo kur flinte.
Kurora e arte e flokeve i binte mbi jastek, si rreze drite qe i jepnin me shume bukuri ketij mengjesi pranvere.
Duart i mbante te mbledhura grusht afer buzeve qe dukeshin si gonxhe, qe drita ende nuk i kishte puthur per te celur.
Ajo i jepte pershtypjen e nje liqeni te qete, ku zambaket e ujit kishin krijuar mbreterine e tyre, ishte si nje vegim qe burrat e kane enderruar qe ne lindje, si simbol i femres ideale qe zgjon ndjenjen e te magjishmes, asaj pas te ciles duhej rendur me ngut.
Ajo ishte gjithcka qe dikush mund te donte te perqafonte per te qene i plotesuar, por sot ajo i dukej me e brishte se kurre.
Me pastertine e nje femije, ajo e bente te rrinte me ore te tera prane shtratit duke e veshtruar e duke pritur me deshire qe syte e bukur ngjyre deti te hapeshin per t’i dhuruar boten e tyre pafund.”
Jete ne udhekryqe, e kaluar ne erresire dhe plage te thella sociale…
Jane keto linjat qe pasqyrohen ne romanin e shkrimtares teper te njohur Brunilda Zllamit.